Behøver hjelp og synspunkter. Skriver på norsk så blir det minst feil.
Jeg og samboeren fikk oss ny hund for 6 år siden, en da 9 mnd gammel Staff (engelsk) hanne. Ble fort mest knyttet til min samboer, han som mest ville ha hund, gikk turer mm. Alt har vært problemfritt til for ca 2 år siden, da var jeg gravid. Hund er vant med å ligge i sofa og seng. Ligger kvar i sengen med samboer om jeg står opp. Begynte med at han ikke ville bli med meg ut av sengen når ba om det. Har jo alltid pleid å bli med ut i stallen og gjøre sine behov. Endte med at han knurrer på meg når jeg ba han bli med så jeg sluttet med det. Sa selvfølgelig til min samboer at det ikke er ok, han må ta tak i det. Inget ble gjort.
Vi fikk barn. Hunden voktet litt og holdt kattene på avstand og fulgte veldig med på folk han ikke kjente så godt, men aldri noe problem.
Så begynte han å knurrer på både meg og sønnen når vi skulle tilbake opp i sengen når samboer og hund var kvar. Min samboer gjorde ingenting så jeg løser det ved å unngå situasjonen. Når det skjer ber samboer bare hunden om at gå ned.
Så her om dagen knurrer hund på meg fra sengen og jeg sier at nå er det nok. Samboer løser ved at hund ikke får sove med oss men ligge nede hvor vi har barngrind som sperrer trappa. I går sitter min sambo i stolen i vardagsrummet og ved et tilfelle når sønnen skal bort kommer hund i mellom som et lite utfall. Ikke med åpen munn eller noe, men truende. Min samboer ber han gå bort. Og det samme skjer nå i kveld. Jeg opplever hunden enda litt mer truende i kveld. Jeg tenker dette er fordi han nå er stengt ute fra soverommet og senga.
Nå er det for min del nok. Jeg stoler ikke så hunden og risikerer ikke mitt barn. Spørre min samboer hva han tenker, og svaret er vel at vi får gi bort hunden eller ta bort den. Må tillegge at vi venter barn nr 2 om 10 dager.
Noen som har noen tanker eller opplevelser av det samme. Jeg har ikke spesielt greie på hund, min samboer liker å tro at han har det. Men inget tyder på det. Borde man direkt ta bort hunden? Er det noe man kan trene bort? Er det verdt risken med barnen? Og kjennes jo ikke som min samboer kommer fikse det.
Beklager litt rotete innlegg, men rett ledsen just nu og arg på min tafatte samboer...
Jeg og samboeren fikk oss ny hund for 6 år siden, en da 9 mnd gammel Staff (engelsk) hanne. Ble fort mest knyttet til min samboer, han som mest ville ha hund, gikk turer mm. Alt har vært problemfritt til for ca 2 år siden, da var jeg gravid. Hund er vant med å ligge i sofa og seng. Ligger kvar i sengen med samboer om jeg står opp. Begynte med at han ikke ville bli med meg ut av sengen når ba om det. Har jo alltid pleid å bli med ut i stallen og gjøre sine behov. Endte med at han knurrer på meg når jeg ba han bli med så jeg sluttet med det. Sa selvfølgelig til min samboer at det ikke er ok, han må ta tak i det. Inget ble gjort.
Vi fikk barn. Hunden voktet litt og holdt kattene på avstand og fulgte veldig med på folk han ikke kjente så godt, men aldri noe problem.
Så begynte han å knurrer på både meg og sønnen når vi skulle tilbake opp i sengen når samboer og hund var kvar. Min samboer gjorde ingenting så jeg løser det ved å unngå situasjonen. Når det skjer ber samboer bare hunden om at gå ned.
Så her om dagen knurrer hund på meg fra sengen og jeg sier at nå er det nok. Samboer løser ved at hund ikke får sove med oss men ligge nede hvor vi har barngrind som sperrer trappa. I går sitter min sambo i stolen i vardagsrummet og ved et tilfelle når sønnen skal bort kommer hund i mellom som et lite utfall. Ikke med åpen munn eller noe, men truende. Min samboer ber han gå bort. Og det samme skjer nå i kveld. Jeg opplever hunden enda litt mer truende i kveld. Jeg tenker dette er fordi han nå er stengt ute fra soverommet og senga.
Nå er det for min del nok. Jeg stoler ikke så hunden og risikerer ikke mitt barn. Spørre min samboer hva han tenker, og svaret er vel at vi får gi bort hunden eller ta bort den. Må tillegge at vi venter barn nr 2 om 10 dager.
Noen som har noen tanker eller opplevelser av det samme. Jeg har ikke spesielt greie på hund, min samboer liker å tro at han har det. Men inget tyder på det. Borde man direkt ta bort hunden? Er det noe man kan trene bort? Er det verdt risken med barnen? Og kjennes jo ikke som min samboer kommer fikse det.
Beklager litt rotete innlegg, men rett ledsen just nu og arg på min tafatte samboer...